onsdag 29. juni 2011

Juni

"I've gone through stages where I hate my body so much that I won't even wear shorts and a bra in my house because if I pass a mirror, that's the end of my day".
- Fiona Apple

Er det mulig å forstå? At det finnes mennesker der ute som hater kroppen sin S-Å høyt? Det er kanskje nesten like vanskelig å forstå, som det er for meg å forstå at veldig mange mennesker også er komfortable i sine egne kropper? (Som jeg jo er glad for, misforstå rett. Jeg unner ingen dette). 
Når kroppen blir en fiende. 
Da blir livet vondt og vanskelig, mer enn nødvendig. 
Jeg kan ikke velge å leve uten kroppen min, den følger DESSVERRE etter meg, uansett. 
Men skjønner du det, liksom? 
Skjønner du at selv den minste ting er helt for jævlig for meg? At selv det å dusje er kvalmende for meg? At jeg ikke kan gå i altfor tettsittende klær, kjoler? At jeg ikke kan bade om sommeren? (Med mindre det er i store shorts og t-skjorte). At jeg må sove med treningsbukse og t-skjorte? At jeg ikke orker tanken på å handle klær mesteparten av tiden? At jeg hele tiden føler meg så stygg at jeg ikke orker prøve engang (altså prøve ordne meg og fikse meg opp med sminke og stell av hår o.l)? At det er helt umulig å være voksen og ha kjæreste når jeg hater meg selv så mye? 
S-k-j-ø-n-n-e-r du det? 
Eller bare rister du på hodet og tenker "suck it up". 
Jeg vil heller enn å måtte vise frem kroppen min. Kan jeg egentlig si det klarere enn det? Det er ingen overdrivelse, snarere tvert imot.

Hvorfor begynte jeg månedsoppdateringen med dette? Vel, egentlig fordi det er dette som har stått i hodet på meg hele måneden. Det er en evig ond sirkel. Når jeg har gode dager med spising og trening (og det har vært noen av de i Juni faktisk!), så blir jeg så utrolig deprimert over at jeg ikke ser resultatene fortere enn jeg gjør, og jeg får helt sammenbrudd. Opptil flere ganger denne måneden har jeg brutt ut i gråt og fått ganske påtrengende selvmordstanker og tanker om å skade meg selv fordi jeg ikke HOLDER UT et eneste sekund til i denne kroppen. Jeg blir deprimert fordi hvert eneste forsøk ikke er bra nok, at uansett hva jeg gjør så ser jeg feit ut. Jeg blir deprimert av å tenke på at jeg må UNDER 60 kg for å i det hele tatt finne det en brøkdel akseptabelt å se ned på lårene mine. Jeg er 173 cm høy. Jeg skal for faen kunne veie over 60 kg uten å se ut som et fleskeberg. WTF. Jeg må komme meg til lege og få målt fettprosent. Det blir morgendagens mål.

Etter forrige Kampen mot SF-oppdatering har jeg hatt tilsammen 5 gode dager og med denne 4 dårlige. God damn it. Det er søren ikke lett, når hatet jobber mot meg. Hos normale mennesker ville det jobbet FOR de, de hadde nådd målet sitt for lengst. Hatet hadde motivert de. Men ikke meg. Neida! 
Hva i helvete får jeg ut av dette? Hva i helvete gir det meg å hate meg selv? Det er så klart én million ganger lettere enn å like seg selv. Det forhindrer skuffelser, for nå lever jeg som en eneste stor skuffelse. Hvis man alltid hater seg selv og anser seg selv som mislykket, da unngår man å bli skuffet. 
Get it?

POSITIVT: Jobb. Jeg føler jeg mestrer oppmøte til jobb ganske bra nå? Noen hull i veien, ja, men ikke som for noen måneder tilbake. To skritt frem og et tilbake osv. Bytur sammen med min mor. Kino med Elin, selv om jeg klarte sovne litt fra filmen. (Kremt). Den siste helgen (fredag 24. - søndag 26.) med Sirkuslandsby på Jevnaker, (show med bl.a The Giraffe Girl og PainSolution)! Overnattet én natt i Hønefoss hos FineStine, og fikk se den nye leiligheten hennes for første gang. Vi var oppe til ganske langt på natt, og det var så hyggelig! Lørdag kveld dro vi hjem til meg på Grua, og søndag formiddag plukket Taxi PainSolution oss opp, og tok oss med til hovedstaden og Suspensiondag på Blitz! Det blir ikke bedre enn det. Trening! Det jeg har fått til har vært positivt og veldigveldig godt. Og n_e_s_t_e_n en halv måned uten selvforskyldt oppkast! Det føles ikke positivt når vekta står på stedet hvil istedet for å gå nedover, men føler jeg bør ta det med innunder her for det.

NEGATIVT: Jeg sover mye, M-Y-E, når jeg er deprimert. Og igjen, den helvetes SF. Jeg begynner virkelig å hate dette året. Det var jo i år det skulle løsne, i år ting skulle begynne bli bra. Det er vanskelig hjemme for tiden. Og hjertet mitt blør for Ronjaelskling. Hadde sjansen til å henge i kroker på søndag, men følte meg mer og mer dårlig utover dagen (depresjonen tok overhånd), og hadde ikke spesielt lyst til å føle meg enda mer mislykket (fordi jeg som regel alltid føler meg skuffet over meg selv når jeg henger). Nå angrer jeg, for jeg elsker det virkelig! Selv om jeg føler meg mislykket etterpå er dette noe jeg virkelig lever for. Kan sikkert føye til flere ting, men noen ting er litt for personlig selv for meg. Pluss at det blir mye å gjenta seg selv.

MÅNEDENS FAVORITTER:

TV: Sesong 2 av Six Feet Under på DVD. Tidenes beste tv-serie? Iallfall Topp 5. Og den eneste serien tror jeg, der jeg liker ALLE hovedkarakterene. Me loves you all long time.

FILM: Det ble visst bare én kinotur denne måneden også, Source Code. Og, til tross for at jeg innser det er dårlig rekalme å si at jeg sovnet under forestillingen, hadde det mye mer med å gjøre at jeg var veldig sliten heller enn at filmen er dårlig. For filmen den e'kke gæren. Litt spaca, JA, men underholdende og fin! Også så jeg visst The Darjeeling Limited på DVD igjen. Åh, jeg elsker den elsker den elsker den! (MINUS Natalie Portman. Bleuh).

LESESTOFF: Det går trått med hodet mitt (as usual) noe som betyr at det går trått å lese. Men jeg har endelig gjort meg ferdig med Tilgi Meg. Harlan Coben skuffer ikke! Jeg hjerte den mannen.

SANG: DENNE. Og DENNE.

Ja. Jeg orker ikke prøve komme med noen glupe final words denne gangen. Jeg nøyer meg med å si at jeg gleder meg til å bli ferdig med blomstene på halsen 7.juli. En siste runde med snømannen den 12. Og jeg GLEDER meg til Oslo SusCon X. Det blir helt ubeskrivelig fantastisk bra. 
<3 O, THE PAIN <3

torsdag 23. juni 2011

Pr dd

Det er nøyaktig 1 måned siden jeg bestemte meg for å virkelig gå inn for å prøve bekjempe SF. 
Hah. 
Joda, jommen sa jeg smør. 
Uansett, pr 23.juni 2011:

6 gode
2 dårlige
5 gode
10 dårlige
2 gode
4 dårlige
3 gode

JAJA. 

Jeg er sliten. 
Og mangler ord. 
Så det blir med dette for ikveld.

fredag 17. juni 2011

Second best

Begikk jeg feilen å si i forrige innlegg at jeg vil LEVE?
Det tar jeg tilbake med trippel virkning, opp og i mente.


Jeg holder det ikke ut lenger!
Holder ikke ut et eneste sekund til.
STYGG.
FEIT.
Det blir aldri bedre.
Uansett hvor mye jeg trener, uansett hva jeg gjør.
Så er jeg bare stygg.
FEIL.
MISLYKKA.

Jeg orker ikke føle meg som dritt lenger.
Jeg orker ikke føle meg verdiløs lenger.
Jeg orker ikke hele tiden føle at det er en konkurranse, der jeg uansett taper hele tiden.
Jeg har aldri vært bra nok. For deg. Du har aldri brydd deg om meg.
SECOND FUCKING BEST. Aldri den beste.
Hele jævla livet!
Jeg holder det ikke ut.

Hva skal jeg gjøre nå?
Hvordan skal jeg klare meg?
Hva faen skal jeg bli frisk for lenger?

La det være over snart.

tirsdag 14. juni 2011

I hate my body

(Bildet har jeg googlet meg frem til; "i hate my body")

Når begynte det, når forstod du at kroppen din må hates? 

Den første tanken jeg fikk om at jeg må slanke meg, som jeg kan huske, tenkte jeg da jeg var 11 år. Jeg var ganske overvektig som barn, tilogmed feit? Jeg tror jeg veide ca 10 kg mer enn gjennomsnittet på mitt klassetrinn. 
Siste året på ungdomsskolen veide jeg 71 kg (!). Men jeg har alltid vært noe høyere enn "normalt", selv om det bare vil si 173 cm på strømpelesten. 
På mitt tyngste veide jeg 86 kg. Det var første året på videregående (note; jeg begynte på videregående når jeg var 19...). Det var da det skjedde, da forstod jeg at nok er nok. Og jeg har på mirakuløst vis siden den tid klart å gå ned 21 kg (i perioder mellom 21 - 27). MEN. Jeg ser ingen forskjell. Jeg vet at jeg må ha vært større når jeg veide 86, men jeg ser det ikke. Jeg har målt meg i flere år, så målene også sier jo sitt om den saken. Jeg ser bare den samme, store kroppen som desperat trenger å gå ned i vekt og strammes opp her og der.

Hvorfor motarbeider jeg meg selv? Jeg vet hva som skal til for å nå målet. Jeg trives og er mindre deprimert i de periodene jeg spiser okei og trener/mosjonerer mye. Det er kjempedeilig å trene, løpe i skogen og føle at man lever! Men når jeg er spiseforstyrret blir alt håpløst. Og jo mer jeg graver meg selv ned, jo mer jeg føler at jeg legger på meg, jo mer STYGG jeg føler meg - jo mer trigger det de spiseforstyrrede tankene og handlingene. Det blir en evig, ond sirkel. For ikke å snakke om at jeg blir veldig motløs av å gå ned i vekt, og oppdage alle de andre skavankene og feilene (jeg er veldig bevisst de hele tiden, men de sårer ekstra mye når vekten peker nedover. Da føler jeg at jeg uansett aldri kommer noen vei).
Uansett hvor lite jeg veier buler magen, og jeg har unormalt mye fett på kroppen. Skjelettet mitt kan ikke veie mer enn et par mikrogram! For, som jeg sikkert har skrevet om i det kjedsommelige, i forhold til høyden min er det egentlig ingenting galt med vekten. Men jeg SER JO HELT JÆVLIG UT. Jeg burde komme meg til lege og forhøre meg om fettprosenter og ditten og datten.

Og nei, Ingunn vant ikke idag heller. Spiseforstyrrelsen leder grådig, og jeg kan nå se tilbake på ikke mindre enn TI dårlige dager på rad. 
FAEN
Jeg er så lei! Så føkkings lei av alle dagene jeg mister til depresjonen, bulimien, selvhatet. 
Hvor ble alle dagene av? Plutselig er vi midt i juni, og jeg er nok en dag fattigere. 
Jeg mister livet til denne psykdommen. 
Help me help myself. 
Jeg vil leve for faen.
Ingunn: 0 
Spiseforstyrrelse: 1

JA, JA. 
Hvilket annet valg har jeg, enn å starte på ny igjen idag? 
Med håp om at idag er det jeg som vinner.

onsdag 8. juni 2011

FAIL og atter FAIL, men faen jeg prøver!

Noen ganger kan man lure på om man er helt sinnsyk, eller bare DUM, som stadig går rundt og tror at ting kan forandre seg! Bulimihelvete del 2018765464748999 forstetter. Men, jeg gir meg faen ikke. Imorgen er en ny dag. Jeg skal klare gå ned i vekt. Jeg skal klare slutte med dette tullet. Det er bare så synd, at en som er spiseforstyrret ikke har noe valg, JEG MÅ FORHOLDE MEG TIL MAT FOR ALLTID. En alkoholiker kan unngå alkohol all together, men mennesker trenger mat for å leve. Sånn sett er jeg sikkert føkka, men for helvete. Jeg har sett folk bli friske fra spiseforstyrrelser! Jeg har sett at det er mulig, hvorfor skulle det ikke funke for meg? Men jeg er utålmodig, jeg vil bli frisk NUH. For jeg vil klare nyte denne sommeren som ligger foran oss, jeg vil unne meg å gå i de klærne jeg vil, og jeg vil bade for faen. GODDAMN som jeg savner å bade. Det finnes små vann overalt rundt meg her i skogen, jeg skal finne meg et der jeg kan bade alene. Forts litt sårt, men bedre enn ingenting. Og de overflødige kiloene skal AV, og jeg skal ikke gi meg med treningen. Heller skru det opp noen hakk! Pep talk til meg selv, kanskje? Men man kommer iallfall ingen vei ved å legge seg ned og dø (selv om det er jævlig fristende, tro du meg).

tirsdag 7. juni 2011

Holder en åpen, men personlig oversikt for meg selv her på bloggen. 

Pr 7.juni 2011, siden 23.mai: 

6 gode
2 dårlige
5 gode
3 dårlige.

Imorgen er en NY dag for faen, kan ikke gi opp ennå!
Veien er lang. Tung. MEN IKKE UOVERKOMMELIG. Tror jeg.
Og det må da være et godt tegn, at når jeg henger over doskåla nå så føler jeg meg så satans drittlei og sliten dette helvetes "tidsfordrivet". 
Det gir meg ingenting. Ingen verdens ting! Annet enn økt selvforaktelse. Og det har jeg plenty av fra før av. Trenger ikke denne dritten i tillegg for å føle det. 
Tenk på alle bivirkningene. Alle pengene. Tenk på hvor stygg og herjet man kan bli av et spiseforstyrret liv! - Du som allerede er så bekymret for rynker. Tenk på så mye bedre livet kunne være uten henne. Ikke perfekt, ikke uten nedturer og depresjon - helt sikkert ikke! Men det ville være BEDRE. DET tviler jeg ikke på.
Det er en trygg og velkjent havn, dette livet. Men jeg skal finne meg en ny havn, en bedre havn. 




Takk og farvel, Mia! Målet mitt er å aldri se deg igjen. Jeg vet du kommer til å henge over meg som et spøkelse resten av min tid, men ikke faen om du skal få lov til å kontrollere meg for alltid!

mandag 6. juni 2011

Eyes on the price

23.mai 2011 bestemte jeg meg for at NOK ER NOK
Nok bulimi, nok spiseforstyrret, nok gå opp og ned i vekt, nok å være deprimert fordi jeg hater kroppen min, N-O-K
Jeg har pr idag, 6.juni 2011, hatt 6 GODE dager (dvs dager der jeg spiser riktig og trener), 2 dårlige (spy, spy og atter spy), 5 gode og 2 dårlige. Dagen idag inkludert
Jeg blir litt oppgitt, jeg innrømmer det! De dårlige dagene får de gode til å føles fullstendig bortkastet. 
MEN
Jeg prøver, for faen, som jeg prøver. Jeg har, som tidligere nevnt, hatt min lengste bulimiske periode noensinne disse siste månedene. Det er kanskje for mye forventet å tro at det skal gå perfekt på første forsøk? Null spying ever igjen, liksom. Eller er jeg bare altfor snill mot meg selv, stiller altfor få krav osv. Kanskje? 
Men, MEN
Jeg har ikke noe valg, jeg er bare nødt til å fortsette. Reise meg igjen imorgen, håpe, tro og være fast bestemt på at imorgen, DA er det aldri mer dans med Mia igjen. Hun kan finne seg en annen partner, jeg er lei den evige runddansen hennes som sender meg rett ned i møkka hver jævla gang. 
Jeg må fortsette å si det om og om og om og om IGJEN. 
Jeg skal bli FRI
Jeg skal gå ned i vekt på en sunn og forsvarlig måte. 
Jeg skal ha en sunn og frisk kropp. 
Jeg skal være glad i å trene og holde meg i form, det skal gi meg LIVSGLEDE
Jeg skal nå målet mitt på 57 kg. 
JEG SKAL
(Or die the fuck trying).

torsdag 2. juni 2011

Mai

"For what it's worth: it's never too late or, in my case, too early to be whoever you want to be".
- Benjamin Button

Idag er det 1.juni. Den aller første dagen i årets første sommermåned. Sommer. Årstiden jeg elsker, men hater - fordi jeg hater meg selv. Hvor ble tiden av! Jeg synes ikke det er lenge siden jeg litt trist og vemodig bladde arket på kalenderen over til JANUAR 2011. Jeg hadde sååå mye håp for dette året! Så gikk det til helvete. Jeg kan se tilbake på min lengste bulimiske periode noensinne. Nesten 5 måneder med spying hver eneste dag. Men, på tampen av måneden klarte jeg å sparke meg selv litt bak. Jeg har nå 6 spyFRIE dager å glede meg over, så 2 spyFULLE og nå går jeg mot 2 dager fri fra spiseforstyrrelsens klør igjen. Dog, definer fri. Når det eneste som står i hodet på meg er vekten som MÅ ned. Samma det. Så lenge jeg ikke spyr, det er det viktigste. Jeg er så L-E-I av å henge over doskåla. Jeg er så himla trøtt av å stikke fingrene ned i halsen, for ørtende gang iløpet av en dag. La meg få slippe det igjen! Jeg vet jeg sannsynligvis kommer til å sprekke, men jeg skal faen meg gjøre alt jeg kan for ikke å gjøre det. Denne jenta satte seg som mål å slutte å selvskade. Hun har klart 365 dager! Jeg må bare la meg inspirere, og klare det samme hva spisetullet mitt angår.

POSITIVT: Aller først må jeg sette "vendepunktet". Hva det var og hvorfor det kom, aner ikke. Men det var faen ikke en dag for tidlig! En liten gnist er tent igjen. Kanskje sommeren kan bli ålreit likevel? Jobb! Både Pinpoint og PainSolution. Jeg er så heldig som får lov til å være en del av disse crewene, ord kan ikke beskrive hva det betyr for meg. Jeg var alltid "alene", den eneste freaken. Nå kjenner jeg flere. Verdens fineste sjef Christiane, hadde forresten med seg verdens fineste power hoops (fra Gorilla Glass) til oss ansatte på PP etter en påsketur til USA og Mexico. Tusen takk! Me løøøves them. Og ellers: Sideshow på Blitz! StineSchmy-besøk! Stille og rolig 17.mai-feiring sammen med min kjære! Blekk, blekk og mere blekk! Min andre 2 pt chest-suspension. Selv om jeg er sykt misfornøyd; jeg kom meg da ganske raskt opp - og jeg holdt meg ikke fast i en dritt denne gangen. Overnatting hos Elin i Osjlooo! NULL HULL hos tannlegen (som betyr en helt grei regning), pluss å få konstantert: "du har helt normal tannstilling". Thank YOU. Og, sist, men ikke minst: praksisplassen hos PainSolution er forlenget ut året. Dette kom hulter til bulter, orker ikke tenke etter dato for en gangs skyld.

NEGATIVT: Å vite at det går mot slutten for min elskede Ronja. Spiseforstyrrelsen. Pluss. Det er så vanskelig å elske deg!


MÅNEDENS FAVORITTER:


TV: Herregud, er det virkelig over en måned siden jeg har sett Dexter? Og jeg har forts puls? Damn. Venter fremdeles på sesong 4! Dette betyr vel egentlig at det har blitt lite TV på meg, noe som er rart, for jeg føler jeg stort sett ender opp foran glåmekassa hver kveld. Two & Half Men er jo kult, pluss at jeg har fått låne sesong 2 av Six Feet Under av fine Marita. Har akkurat begynt å se, åh, det er så bra! Pluss. Mye Discovery.


FILM: Jeg har faktisk bare sett én film på kino denne måneden, The Beaver. Men den er helt fantastisk! Virkelig, jeg elsker den. Kjenner meg godt igjen i det deprimerte sinnet til Mel Gibson, noe som til tider gjorde det vanskelig å se på. (Minus det å snakke med hand puppets, altså, det gjør jeg altfor sjelden). Dessuten digger jeg Mel Gibson, og jeg blåser i hva andre måtte mene om han eller hva han bedriver med på fritiden, han er en av de kuleste skuespillerne siden oppskjært brød. Og det er det som teller.


LESESTOFF: Lesingen har dessverre avtatt noe, men jeg er snaaart ferdig med Tilgi Meg av Harlan Coben. ELSK!


SANG: DENNE.


Til sist. Jeg ser litt tilbake på de forrige månedsoppdateringene, og ser at jeg her forsøker å si noe om ting som har null og niks å gjøre med depresjon og andre forstyrrelser på sinnet. Gjør et forsøk igjen: Hva er galt med en verden, som feirer at en mann blir drept? Misforstå meg rett, jeg sørger ikke et sekund over Osama Bin Laden. Men ville det ikke være mer rettferdig ovenfor alle hans ofre om han hadde blitt tiltalt og fått en passende dom? Å dø er da ingen straff! Å bli berøvet for sin frihet, DET er straff. Det vet jeg alt om, om enn på en annen måte. Og hva så at Osama er død? Hva med alle "vennene" hans, som klør i fingrene etter å fremme hans budskap?


Avslutter med noen bilder av det nye blekket, (OG power hoopsene). Shit, jeg har jo bare akkurat begynt å leve.





Sånn ser det ut når jeg kjeder meg og er sliten, altså. God måned!