Your whole life is leading up to this

Hvis det var så enkelt.

Hvis det var bare bare.

Da hadde jeg ikke vært her nå.

Hvis det var så enkelt.

Så har jeg flere alternativer.

Inne på boden f.eks, står det 3 stk våpen. (Kanskje det var derfor skjebnen førte meg sammen med en jaktmann, for å gjøre det litt enklere for meg?)

Og ellers her hjemme er det ett alternativ til som kunne gjøre trikset, men det vil jeg ikke utdype mer. Tilfelle rottefelle.

Togstasjonen ligger ikke langt unna.

Til våren er det flere vann å velge i.

Det er igrunnen bare fantasien som setter grenser.

Hvis det var SÅ enkelt.

Men.

Det er aldri SÅ enkelt.

For saken er den.

At uansett hvor vondt det gjør å leve fra tid til annen, uansett hvor høyt jeg hater meg selv. Uansett hvor ensom jeg kan føle meg. Uansett hvor VERDILØS jeg er.

Uansett.

Så er det noe inni meg som gjør at det ikke er bare bare.

Hva vet jeg ikke helt.

Jeg er 27 år. Til sensommeren fyller jeg 28. HERREGUD. Jeg er snart 30 - TRETTI - og jeg har faen ikke utrettet noe i livet.

Tiden renner ut.

Og det blir jo ikke enklere med årene!

Og man blir iallfall ikke PENERE.

Alt går til helvete.

Så HVA er det.

HVA hindrer meg?

Jeg har igjen mistet troen på et bedre liv.

Det er FOR MANGE problemer. For mange hindringer. For mye som må fikses. Og hva med penger? Man trenger penger i dette fordømte samfunnet for å klare seg.

Døden er ABSOLUTT.

Ingen vei tilbake.

Ingen nye sjanser.

Døden er ENDELIG.

Hvis jeg velger døden, så betyr det, at jeg aldri kommer til å vite hvordan det er å være tynn. Hvordan det ville være å kunne finne seg selv og sin egen stil innen klær, istedet for å hele tiden måtte kjøpe tykkeklær. Hvordan det ville være å sminke og ordne seg hver morgen uten å gråte. Uten å tenke: "når jeg blir tynn, da, da blir alt bra. Da skal jeg begynne å leve. Da skal jeg orke å bry meg om utseendet, da skal jeg orke være interessert i klær".

Hvis jeg dør nå, da kommer jeg iallfall aldri til å finne ut hvordan alt dette ville være! Det er ikke sikkert jeg gjør det hvis jeg lever heller, men... TENK OM. HVA HVIS.

Det er noen punkter som er ekstra såre når det gjelder kroppen min.

Dette med klær er 1:

Og det høres kanskje utrolig teit ut, det får meg sikkert til å virke skikkelig fjortiss, for ikke å snakke om at jeg virkelig vet hva som er viktig i livet (ironisk ment, selvsagt). Men det ER viktig, for meg. Jeg har aldri kunnet kjøpe meg de klærne jeg har villet gå i. Jeg har alltid enten vært for feit, eller så har jeg ikke hatt penger (helst begge deler). Og gjennom hele oppveksten, tenårene, har jeg dagdrømt om den dagen når jeg blir slank og fin; for da skal jeg kjøpe klær. Finne min egen stil.

Sårt punkt nr 2, er:

Tatoveringer. BMs. Jeg er klar over at jeg ikke har hatt for mye penger til overs til slike ting uansett, men det faktum at jeg hater kroppen min har også satt en stopper for dette. Dette er LIVET mitt, også hindrer en fæl kropp meg i å leve på ordentlig.

Jeg ønsker meg piercing i brystvortene. Det kan jeg bare glemme, uansett hvor tynn jeg blir. Da må jeg operere de først. Jeg ønsker meg piercing i navlen, enten en over og en under, eller strekke opp til litt større. DET er uaktuelt så lenge jeg er så feit.

Nr 3:

Suspension. (Hjertehjertehjerte)

Suspension er også livet mitt. Og det er mange måter å henge på! Men dårlig forhold til kropp gjør det også vanskelig. Det er iallfall noen varianter som er helt umulig for meg å gjennomføre, som jeg har lyst til å prøve, men fordi de krever lite klær blir det også bare med drømmen. Det verste er at jeg aldri kan prøve meg på resurrection (kroker i magen). Det er nemlig, i mine øyne, den vakreste måten å henge på.

Og sist, men ikke minst, nr 4:

Fordi jeg hater meg selv klarer jeg ikke ha et normalt forhold til kjæresten min.

DET gjør helt utrolig vondt.

Hvis jeg dør nå.

Da får jeg aldri vite.

Og jeg innser at det sikkert er fryktelig trist at det som holder meg tilbake er drømmen om en fin kropp.

Men, jeg er iallfall her.

Enn så lenge.

FML

Kutt ut. Slutt! Hold opp - STOPP! Stopp med å annonsere til hele verden at dere gleder dere til vår og sommer. Stopp med å hele tiden gni det inn i trynet på meg at vi går mot lysere tider, varmere tider.
Jeg gleder meg IKKE til våren. OG JEG GLEDER MEG ENNÅ MINDRE TIL SOMMEREN. JEG HATER SOMMER!!!!! Og jeg er smertelig klar over at vi snart, igjen, skal snu kalenderen over til en ny måned.

Jeg pleide å elske våren, pleide å se frem til årstiden når alt våkner til liv igjen. Egentlig elsker jeg den ennå, men jeg KAN IKKE. Men det var før jeg skjønte, før jeg forstod, at våren, sommeren, er ment for de vakre menneskene. De slanke, tynne menneskene. De menneskene (les; kvinnemenneskene) som kan kle seg i fine sommerklær, luftige sommerkjoler og korte skjørt.

La det være vinter hele året. Evig snø og kulde. Så jeg kan pakke meg bort i store, stygge klær, gi faen i å sminke meg for mascaraen fryser bare uansett, gi faen i å prøve gjøre noe ut av dette dritthåret for det skal uansett bare gjemmes bort under en stor lue.

Er du klar over hvor mange minutter, timer, dager, år - jeg har tilbrakt foran speilet? Med tårer i øynene? Hvor mange ganger har jeg ikke stått der, dratt inn magen for å se hvor flat den kunne bli, sugd inn kinnene - dratt i fettet på armer og lår, for å se hvor tynne de kunne vært. Hvor mange ganger har det ikke bare endt i et tårehav? Og hvordan kan jeg ikke gråte over denne tragedien av en kropp jeg dessverre må kalle min? Min kropp, min tragedie.

Jeg vurderer forresten lån. Lån til å operere. Jeg trenger 50 000. Det er selvsagt noen problemer med det også.

1. Tanken på lån er utrolig skremmende, og jeg har alltid hatt som mål å bare skulle ta opp lån til et eventuelt hus (leilighet) en gang.
2. Jeg må faktisk kle av meg og vise det jeg er misfornøyd med. Det jeg hater.
3. Jeg bekymrer meg selvsagt litt for smerter/ubehag i etterkant, og tenk om operasjonene skulle være mislykket.
4. Jeg må slanke meg før jeg i det hele tatt egentlig kan ta stilling til dette.

Jeg orker ikke mer. SNART. Jeg gir for helvete opp. Jeg LER når jeg ser tilbake på noen av de siste innleggene mine, herregud, for en IDIOT. Herregud, trodde du virkelig på all den driten du presterte få ut på skjermen! Trodde du virkelig at ting kunne snu, at dette livet skulle kunne bli noe annet enn dritt? FY FAEN FOR EN KRONIDIOT DU ER. Og fortell meg, hvorfor skal jeg i det hele tatt gidde prøve mer? Når jeg bekymrer meg for at hodepinen skyldes hjernesvulst, når alle smerter MÅ komme av kreft. Og jeg kan garantere deg at nå, NÅ, er disse bekymringene blitt til virkelighet. Men jeg orker ikke gå til legen. Orker ikke få det bekreftet. Og si meg hvorfor, hvorfor skal jeg orke prøve et eneste sekund til; når jeg er for stygg til å ha kjæreste. For stygg til å ha venner. For stygg til å ha jobb. STYGGSTYGGSTYGG. Og ikke si at det ikke er sant, tror du ikke jeg har øyne i hodet? Tror du ikke jeg ser de andre når jeg beveger meg ut døra? Ser alle de perfekte, med perfekte klær, perfekt sminke, perfekt hår.

Og hvorfor ser du på henne? Hvorfor ofrer du det kvinnemennesket et eneste blikk? Er det fordi du synes hun er penere enn meg? Finere enn meg, tynnere enn meg, bedre enn meg? Er det fordi du har lyst på henne og fordi hun bekrefter alt jeg alltid hele tiden har sagt, at jeg ikke er bra nok?

Jeg flytter. Flytter til jævla Sibir. DER er det okei å være stygg og feit, for der er det ingen som legger merke til det under alle de 1000 lagene med klær uansett.

Og hva mitt forrige innlegg angår, de som kan føye seg inn under rekken av folk som aldrialdrialdri noensinne ever får ferie, er: de som er så innihelvetes stygge og har sånn en helvetes fordømt freak-of-nature-kropp og derfor hater seg selv så mye at kommer det et eneste fnugg til av hat inn i hjernen så eksploderer den, og de som bekmyrer seg for at den daglige hodepinen skyldes en ondartet hjernesvulst.

FML.

Ferie?

FML.

(Fortsettelse følger).

Og forresten.

Hva med de deprimerte, når får de ferie?

De spiseforstyrrede, hva med de, når får DE ferie?

Og hva med de jævla uføre føkkings husmødrene/hushjelperne/tjenerne/slavene, når får DE ferie?

Svaret er: ALDRI. De får ALDRI noensinne ferie. Ikke et helvetes sekund, ikke et forpult minutt, ikke en jævla føkkings dag.

Slave, for alltid.

Hvert eneste minutt av hver eneste dag, 7 dager i uken, 365 dager i året.

ALLTID PÅ JOBB.

Hver forbannede dag til den dagen de dør og de blir ormeføde.

(Som jeg lengter til den dagen).

Januar

"Obstacles are those frightful things you can see when you take your eyes off your goal".

- Henry Ford

Det går forts g-r-e-i-t. En måned etter nyttår. Det er litt tyngre nå, jeg innrømmer det, men jeg tror jeg vet hvorfor (null kontroll eller forsøk på å kontrollere spisedritten). Og da er det vel egentlig bare å sparke seg selv bak og komme i gang med det. Jeg gav meg selv til 1.februar. Idag er det 1.februar. Ferien er definitivt over, på tide å komme igang! Det blir ikke lett, men jeg har fremdeles troen på at det går bra til slutt! Jeg SKAL overvinne denne forbannelsen. Ikke faen at det er snakk om noe annet. Gnisten inni meg gløder ennå, og den hvisker meg i øret at livet er verdt det. Alt dette her, alt dette vonde - til syvende og sist vil livet vise seg å være verdt det. Så det er bare å holde ut litt til. De mørke tankene om at det hadde vært fint å dø har nok sneket seg opp på meg et par ganger denne måneden også, men mye raskere enn før har jeg ristet de av meg.



Ellers. Positivt i januar er at jeg fremdeles våger tro på bedre tider og et liv som er verdt å kjempe for. Kanskje blir det ikke det livet man så for seg når man var 7, men det er helt okei. Jeg er voksen nå, ting forandrer seg. Jeg har uansett aldri ønsket meg et a4-liv, jeg har aldri drømt om bryllup og egne barn, hus og bil og hytte på fjellet. News flash; dette er faktisk ikke meningen med alles liv. Det jeg ønsker/drømmer om er å en dag fungere tilfredsstillende normalt, dvs ha en jobb. Ha nok penger til å gjøre de tingene som gjør meg glad, dvs reise, få litt blekk og arr i ny og ne, og av og til ha noen kroker tredd gjennom huden. Jeg vil ikke være rik. Jeg vil være lykkelig. En dag kunne jeg ønske jeg hadde mulighet til å bo i Oslo. Og en dag kunne jeg ønske jeg var stolt mamma til en hund.



Negativt: Jeg har skjøvet spiseforstyrrelsen foran meg, tenkt at det er massevis av tid til sommeren. Med andre ord har den styrt hverdagen så og si hver dag, og jeg har ikke engang forsøkt å ta tak i det. Vel, det må det bli slutt på! Før jeg vet ordet av det er det mai, og jeg skal ikke sitte nok en vår og sommer og grine fordi jeg hater kroppen min og alle andre rundt meg sprader rundt i sommertøy. Jeg har nettopp pga dette vært veldig lat, jeg har ikke trent en eneste gang. Noen turer, men ikke mye. Veldig skuffet over at jeg ikke har klart motivere meg der, og kjempeskuffet over at jeg har droppet Sevje hele måneden (det har vært litt andre årsaker også, som omgangssyke og noen freshe arr på ryggen). Jeg kommer sterkere tilbake! Fordi jeg har LYST. Det var en torsdag jeg ikke var på jobb, men det var pga omgangssyken, så jeg skal forsøke ikke beat myself up about it. Og jeg gikk glipp av årets første show med Pain Solution, og årets første Suspension Sunday. Men igjen, jeg kommer sterkere tilbake!

Månedens favoritter:

TV: Bah, jeg klarer ikke engasjere meg i noe på TV for tiden. Men jeg gjenlevde ungdomstiden med My So-Called Life på DVD.

FILM: The Town

LESESTOFF: Strever med å lese siste bok om Harry Potter, men den er jævlig bra! Det er bare hodet mitt som ikke alltid klarer henge med når jeg leser. Note to self: lydbøker.

SANG: Tja, jeg er fryktelig lite opptatt av musikk for tiden. Men jeg har hørt mye på soloplata til Brandon Flowers i januar, og den fineste sangen er Crossfire.

Til slutt. Om jeg aldri hører navnet Maria Amelie igjen er det for snart. Det er ikke fordi jeg er umenneskelig, men fordi jeg er utrolig lei hyklerske nordmenn fulle av dobbeltmoral.

Og heeelt til slutt, det absolutte høydepunktet kom i form av disse vakre arrene! The purpose of pain is pleasure:

(Den er selvsagt gjort av den utrolig talentfulle Christiane ved Pinpoint Piercing i Oslo).